Oversatt fra engelsk av Frans-Arne Stylegar.
Mitt høye (og fremdeles stigende) blodtrykk bedrar de som står meg når det gjelder mitt faktiske helbred. Jeg er aktiv og i stand til å arbeide, men enden er åpenbart nær. Disse linjene vil bli offentliggjort etter min død.
Jeg har ikke ytterligere behov for også her å ta til motmæle mot Stalin og hans agenters dumme og narraktige anklager: det er ikke en eneste flekk på min revolusjonære ære. Jeg har aldri inngått, verken direkte eller indirekte, hemmelige avtaler eller forhandlinger med arbeiderklassens fiender. Tusener av Stalins motstandere har falt som offer for tilsvarende falske anklager. Fremtidige revolusjonære generasjoner vil gjenopprette deres politiske ære og hanskes med bødlene i Kreml som de har fortjent.
Jeg takker varmt de venner som har forblitt meg lojale gjennom de vanskeligste perioder av mitt liv. Jeg nevner ingen ved navn, fordi jeg ikke kan nevne alle.
Jeg synes dog jeg må ha lov til å gjøre et unntak for min partner, Natalia Ivanova Sedova. I tillegg til gleden over å kjempe for sosialismens sak, har skjebnen skjenket meg den lykke å være hennes ektemann. Gjennom nesten førti års samliv har hun vært en uuttømmelig kilde til kjærlighet, generøsitet og ømhet. Hun har gjennomgått store lidelser, særlig i den siste perioden av vårt liv. Men jeg finner trøst i det faktum at hun også opplevde lykkelige dager.
I førtitre år av mitt bevisste liv har jeg vært revolusjonær; i førtito av dem har jeg kjempet under marxismens banner. Dersom jeg var nødt til å starte på nytt, ville jeg selvsagt forsøke å unngå den og den feilen, men hovedretningen i mitt liv ville forblitt den samme. Jeg dør som proletarisk revolusjonær, som marxist, som dialektisk materialist og, følgelig, som uforbederlig ateist. Min tiltro til menneskehetens kommunistiske fremtid er ikke svekket, den er tvert imot større nå enn den var i min ungdom.
Natasja har akkurat kommet frem til vinduet fra hagen og åpnet det slik at luften får lettere tilgang til værelset mitt. Jeg kan se den skinnende grønne stripen med gress ved foten av hagemuren, og den klare blå himmelen over muren, og overalt solskinnet. Livet er fantastisk. La de kommende generasjoner rense det for all ondskap, undertrykking og vold, og nyte det til fulle.
Leo Trotski.
Mexico, 27. februar 1940
En avslutning ble tilføyd og datert 3. mars 1940. Den omhandler først og fremst hva som skal skje dersom Trotski skulle komme til gjennomgå et langvarig sykdomsforløp, og den ender med følgende ord:
"... Men uansett hva som blir omstendighetene rundt min død, så dør jeg i urokkelig tro på den kommunistiske fremtiden. Denne troen på mennesket og dets fremtid gir meg selv nå slik en motstandskraft at ikke noen religion kan tilby det samme."
Sist oppdatert 6. august 2007
fastylegar@marxists.org