Skrevet i Zlatoost 4. februar 1921, men først offentliggjort 24. mars 1924 i La Vie Ouvriere. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Pariserkommunen 1871, København 1972, s. 203-219.
Hver gang man studerer Kommunens historie oppdager man nye sider av den, takket være de erfaringer som er blitt ervervet gjennom de revolusjonære kamper som er utkjempet senere, og fremfor alt de seneste revolusjoner, ikke bare den russiske, men også den tyske og den ungarske. Den fransk-tyske krigen var en blodig eksplosjon, varselet om en forferdelig verdensmassakre, mens Pariskommunen står som en lysende budbærer om den proletariske verdensrevolusjonen.
Kommunen viser oss de arbeidende massers heltemot, deres evne til å forenes i en eneste blokk, deres vilje til å ofre seg selv for fremtiden; men samtidig viser den massenes manglende evne til selv å velge sin vei, deres ubesluttsomhet når det gjelder å lede bevegelsen, deres skjebnesvangre tendens til å stanse etter de første fremganger og dermed gi fienden mulighet til at hente seg inn og gjenopprette sine posisjoner.
Kommunen kom alt for sent. Den hadde alle muligheter for å ta makten allerede den 4. september, og hvis den hadde gjort det, ville Parisproletariatet med et eneste slag ha kunnet stille seg i spissen for landets arbeidere i deres kamp mot alle fortidens krefter, mot Bismarck så vel som Thiers. Men i stedet kom makten i hendene på de demokratiske demagoger, de deputerte fra Paris. Parisproletariatet hadde verken noe parti eller noen ledere som det var tett knyttet til gjennom tidligere kamper. De småborgerlige patriotene som betraktet seg selv som sosialister og søkte å oppnå arbeidernes støtte, hadde innerst inne ingen selvtillit. De rystet proletariatets tro på seg selv og var til stadighet på jakt etter kjente jurister, journalister eller deputerte, hvis hele ballast bestod av et dusin vage revolusjonære fraser, for å få disse figurene til å overta ledelsen av bevegelsen.
Årsakene til at Jules Favre, Picard, Garnier-Pagès & Co. kunne ta makten i Paris den 4. september var de samme som gjorde det mulig for Paul-Boncour, A. Varenne, Renaudel og mange andre å fremstå som herrer over proletariatets parti for en tid.
Disse Renaudeler og Boncourer, ja til og med folk som Longuet og Pressemane, står med sine sympatier, sin intellektuelle innstilling og sin handlemåte langt nærmere slike typer som Jules Favre og Jules Ferry, enn de står det revolusjonære proletariatet. Deres sosialistiske fraseologi er bare en historisk maske, en som gir dem mulighet til å påtvinge massene sitt lederskap. Og det er nettopp av samme årsak som Favre, Simon, Picard og de andre brukte og misbrukte en demokratisk-liberal fraseologi, at deres sønner og sønnesønner nå må gripe til en sosialistisk fraseologi. Men disse sønner og sønnesønner har vist sig som deres fedres og bestefedres verdige arvtakere og fortsetter verket. Når de stilles overfor kravet om å avgjøre langt viktigere ting enn hvordan en ministerklikk skal dannes, nemlig spørsmålet om hvilken klasse som skal ta makten i Frankrike, så vil Renaudel, Varenne, Longuet og deres likesinnede ende opp i samme leir som Millerand - som arbeidet sammen med den som til slutt slaktet Kommunen, Galliffet ... Når salongenes og parlamentets revolusjonære frasemakere stilles ansikt til ansikt med revolusjonen, i virkeligheten, kjenner de den ikke igjen.
Arbeiderpartiet - det virkelige arbeiderparti - er ikke et apparat som er beregnet på parlamentariske manøvrer, men det er derimot proletariatets samlede og organiserte erfaring. Det er bare ved partiets hjelp - partiet som bygger på historiens lære, som teoretisk forutser utviklingens forskjellige veier, alle dens faser, og med utgangspunkt i dette beregner formlene for den rette handling - at proletariatet kan frigjøre seg fra evig gjentagelse av dets historie, dets tvil, dets ubesluttsomhet, dets feiltagelser.
Parisproletariatet hadde ikke et slikt parti. De borgerlige sosialistene som det vrimlet av i Kommunen, løftet sine blikk mot himmelen, håpet på et under eller et profetisk ord, tøvet og fomlet; mens massene famlet rundt og mistet hodet fordi noen var ubesluttsomme og andre hengav seg til frie fantasier. Resultatet ble at revolusjonen brøt ut midt i blant dem, for sent og med et omringet Paris. Seks måneder varte det før proletariatet gjenvant hukommelsen om de tidligere revolusjoners lære, om tidligere tiders kamper, om de stadig tilbakevendende svik mot demokratiet - og grep makten.
Men disse seks månedene skulle vise seg å være et uerstattelig tap. Hvis et revolusjonært handlende, sentralisert parti hadde stått i spissen for det franske proletariat i september 1870, ville hele Frankrikes historie og dermed hele menneskehetens historie ha tatt en annen vending.
Og når makten 18. mars gikk over til Parisproletariatet, var det ikke fordi proletariatet bevisst hadde grepet den, men bare fordi dets fiender hadde forlatt Paris.
De sistnevnte tapte stadig terreng, arbeiderne foraktet og avskydde dem, småborgerne hadde ikke lenger noe tillit til dem, og det rike borgerskapet fryktet at de ikke lenger var i stand til å forsvare det. Soldatene var direkte fiendtlig innstilt overfor sine offiserer. Regjeringen flyktet fra Paris for å samle sine styrker et annet sted. Det var i det øyeblikket proletariatet ble situasjonens herre.
Men det innså først dette forhold dagen etter. Revolusjonen kom fullstendig overraskende.
Denne første landevinning ble en ny kilde til passivitet. Fienden var flyktet til Versailles. Innebar ikke det en seier? På det tidspunktet ville man ha kunnet knuse hele røverbanden av en regjering uten noen blodsutgytelse. Samtlige ministere, med Thiers i spissen, kunne ha blitt tatt til fange i Paris. Ingen ville ha løftet en hånd for å forsvare dem. Men de ble ikke fengslet. Det fantes ikke noen sentralisert partiorganisasjon med blikk for situasjonen som helhet og ingen egne organer som kunne iverksette ledelsens beslutninger.
Restene av infanteriet hadde ingen lyst til å trekke seg tilbake til Versailles. De bånd som fremdeles forente offiserene og soldatene, var meget svake. Hvis det hadde vært en ledende og dirigerende partisentral i Paris, ville den ha kunnet tilføre de retirerende arméer - siden det fantes mulighet for en retrett - med noen hundre eller kan hende bare noen dusin hengivne arbeidere, med instruks om å gjøre alt for å øke soldatenes utilfredshet med sine offiserer, om å utnytte det første og beste psykologisk riktige øyeblikk til å befri soldatene fra offiserene og føre dem med seg tilbake til Paris igjen, slik at de kunne forene seg med folket. Det ville ikke have væt vanskelig å gjennomføre noe slikt, etter hva Thiers trofaste tilhengere selv hadde innrømmet. Men ingen hadde så mye som tenkt på noe i den retning. Det fantes heller ikke noen som kunne gi seg hen til slike planer. I tillegg kommer at slike beslutninger i tider med store omveltninger bare kan tas av et revolusjonært parti som ser frem mot en revolusjon, forbereder seg på den og aldri mister hodet, av et parti som er vant til å se situasjonen i dens helhet og ikke nærer noen redsel for å handle.
Og et slikt handlingens parti var nettopp hva det franske proletariat manglet.
Nasjonalgardens sentralkomité var i virkeligheten et råd som bestod av representanter for de væpnede arbeidere og småborgere. Et slikt råd som velges direkte av de masser som har valgt revolusjonens vei, er et utmerket redskap for handling. Men samtidig - og nettopp på grunn av dets umiddelbare og elementære kontakt med massene, som befinner seg i den sinnsstemning de gjorde da revolusjonen rammet dem - gjenspeiler det ikke bare alle massenes sterke sider, men også deres svakeste sider, og i begynnelsen gjenspeiler det de svakeste sidene mer enn de sterke: det viser klart ubesluttsomheten, den avventende holdningen, tendensen til å etter de innledende fremganger ikke gjøre noe som helst.
Nasjonalgardens sentralkomité trengte en ledelse. Det var absolutt nødvendig å ha en organisasjon som i seg legemliggjorde proletariatets politiske erfaringer og alltid var for hånden - ikke bare i sentralkomitéen, men også i legionene, i bataljonene, i de aller bredeste lag av det franske proletariatet. Gjennom disse delegatrådene - som i dette spesielle tilfellet var organet for Nasjonalgarden - kunne partiet ha holdt seg i stadig kontakt med massene, kontinuerlig ha tatt pulsen på stemningene blant dem, hele tiden ha fulgt innstillingen deres, og partisentralen kunne hver dag ha kommet med en parole som gjennom aktivistene ville ha gjennomsyret massen og sammensveiset dens tanke og vilje.
Men regjeringen hadde knapt rukket å trekke seg tilbake til Versailles før Nasjonalgarden skyndte seg å løpet fra ansvaret sitt, nettopp i det øyeblikk da det virkelig ble stilt krav til den. Sentralkomitéen ville ha "lovlige" valg til Kommunen. Den innledet forhandlinger med borgermestrene i Paris' arrondissementer for å skaffe seg beskyttelse fra høyre, skaffe seg "legalitet".
Hvis man samtidig hadde forberedt et skånselsløst angrep mod Versailles, ville disse forhandlingene med borgermestrene ha vært en fra et militært synspunkt fullt berettiget krigslist, helt i overensstemmelse med målet. Men rent faktisk ble disse forhandlingene gjennomført for at man ved et eller annet under skulle slippe unna den kommende kampen. De småborgerlige radikale og de sosialistiske idealister med sin dype respekt for "legaliteten", og de menn som i seg legemliggjorde en del av den "legale" staten - de deputerte, borgermestrene osv. - håpet i sitt stille sinn at Thiers ærbødig ville gjøre holdt foran det revolusjonære Paris i det øyeblikk byen iførte seg et dekke i form av denne "legale" kommunen.
I dette spesielle tilfellet ble passiviteten og ubesluttsomheten dessuten understøttet av føderasjonens og autonomiens hellige prinsipper. Paris er nemlig kun én kommune blant mange. Paris vil ikke påtvinge noen noe; det strever ikke etter noe diktatur, unntatt muligens "det gode eksempels diktatur".
Dette var, kort sagt, intet annet end et forsøk på å erstatte den proletariske revolusjonen som var under utvikling, med en småborgerlig reform: et kommunalt selvstyre. Den virkelig revolusjonære oppgave var imidlertid å sikre proletariatet makten over hele landet. Paris måtte da gjøre tjeneste som revolusjonens base, som dens støttepunkt, dens sterke festning. Og hvis man skulle nå dette mål, var det nødvendig uten utsettelse å beseire Versailles og sende agitatorer, organisatorer og væpnede styrker utover hele Frankrike. Det var nødvendig å oppta kontakt med sympatisørene, styrke de tvilende i deres tro og knuse fiendens motstand. Men i stedet for å satse på denne offensive og attakerende politikken, som var den eneste som kunne ha reddet situasjonen, forsøkte ledelsen i Paris å isolere seg i sitt kommunale selvstyre; de vegret sig for å angripe andre, slik at andre ikke skulle angripe dem; hver by hadde sin egen hellige rett til å styre seg selv. Dette idealistiske vås - av samme støpning som den mondene anarkismen - skjulte i virkeligheden en feighet overfor den revolusjonære prosessen, som skulle ha vært fortsatt, uten avbrudd og helt til endes, eller aldri ha vært satt i gang.
Denne fiendtlige innstilling til den sentralistiske organisasjonsmåte - arven etter en småborgerlig provinsialisme og autonomisme - er uten tvil det svake punktet hos en del av det franske proletariat. Selvstendighet for distriktene, for kvarterene, for bataljonene, for byene, dette fremstår for visse revolusjonære som den ytterste garanti for all virkelig aktivitet og for individets uavhengighet. Men dette er en stor feiltagelse, og den kom i dette tilfellet til å koste det franske proletariatet dyrt.
Under slagord som "til kamp mot den despotiske sentralismen" og mot den "kvelende" disiplinen tar alle slags grupper og undergrupper innenfor arbeiderklassen kampen opp for sine spesielle interesser, anført av sine små distriktsledere og lokale orakler. Men for at hele arbeiderklassen, uten derfor å miste sin kulturelle selvstendighet og de politiske nyanseforskjeller, skal kunne handle bestemt og metodisk, uten å bli akterutseilt av begivenhetenes gang, og igjen og igjen kunne sette drepende slag inn mot fiendenes svake punkter, kreves det at den ledes av et apparat som står over alle kvarterer, distrikter og grupper, et som er sterkt sentralisert og holdes sammen av en jernhard disiplin. Tendensen til partikularisme er, uansett hvilken form den antar, en arv fra den døde fortid. Jo før den franske kommunisme - den sosialistiske kommunisme så vel som den faglige kommunisme, for dette gjelder begge - kan frigjøre seg fra denne svakheten, jo bedre er det for den proletariske revolusjon.
Partiet skaper ikke selv revolusjonen etter sitt eget behag, det velger ikke det øyeblikket det selv foretrekker til å ta makten, men det griper aktivt inn i begivenhetene, gjennomsyrer i hvert eneste øyeblikk de revolusjonære massers sinn og bedømmer fiendens motstandskraft, for på den måten å kunne fastlegge det tidspunkt som er best egnet til den avgjørende aksjonen. Dette er den vanskeligste del av dets oppgave. Partiet har ingen standardbeslutninger som kan tillempes alle situasjoner. Det som kreves er en korrekt teori for kampen, et fortrolig forhold til massene, størst mulig grad av innsikt i situasjonen, en revolusjonær oppfatning, en stor besluttsomhet. Jo grundigere et revolusjonært parti trenger inn på alle områder av den proletariske kamp; desto mer enig blir det gjennom den forente oppslutning om målet og disiplinen, og desto raskere og bedre vil det løse sin oppgave.
Vanskeligheten består i hvordan man tilstrekkelig intimt skal kunne føye sammen denne sentraliserte partiorganisasjonen, som er fast sammensveiset av en jernhard disiplin, med massebevegelsen og dens flo og ebbe. Makten kan ikke erobres uten et sterkt revolusjonært press fra de arbeidende masser. Men for at dette skal kunne skje, er det forberedende element uunngåelig. Jo bedre partiet forstår konjunkturene og øyeblikket, desto bedre blir motstandsbasene forberedt, jo bedre styrker og roller er fordelt, desto sikrere blir fremgangen og desto færre ofre kommer den til å kreve. Samordningen mellom en omhyggelig forberedt aksjon og en massebevegelse er den politisk-strategiske oppgaven som stilles forut for en maktovertagelse.
Fra et slikt ståsted blir en sammenligning mellom 18. mars 1871 og 7. november 1917 svært lærerik. I Paris tar de ledende revolusjonære kretser intet som helst initiativ til handling. Proletariatet, som har blitt bevæpnet av den borgerlige regjeringen, er i realiteten byens herre, det har alle de materielle maktmidler som kreves - kanoner og geværer - til disposisjon; men er ikke selv klar over dette forholdet. Borgerskapet gjør et forsøk på å berøve kjempen hans våpen; det forsøker å stjele proletariatets kanoner. Forsøket mislykkes. Regjeringen flykter i panikk fra Paris til Versailles. Det er klar bane. Men det er først dagen etter at proletariatet innser at det er Paris' hersker. "Lederne" befinner seg i begivenhetenes kjølvann, de registrerer hva som har skjedd når det allerede er overstått, og de gjør alt som står i deres makt for å sløve den revolusjonære skjerpelse.
I Petrograd ble utviklingen en annen. Partiet handlet fast og bestemt og grep makten. Det hadde sine folk overalt, konsoliderte hver eneste stilling og utvidet hele tiden kløften mellom på den ene siden arbeiderne og garnisonen og på den andre regjeringen.
Den væpnede demonstrasjon i juli er en veldig rekognosering som partiet gjennomfører for å undersøke graden av indre kontakt blant massene og fiendens motstandskraft. Denne rekognoseringen utvikles til en kamp om forposter. Vi kastes tilbake, men samtidig skaper aksjonen en forbindelse mellom partiet og det brede folk. August, september og oktober domineres av en mektig revolusjonær gjæring. Partiet utnytter dette på beste måte og forsterker i betydelig grad sine støttepunkter innenfor arbeiderklassen og garnisonen. Deretter kommer samstemtheten mellom de hemmelige forberedelsene til opprør og masseaksjonene nesten automatisk. Tidspunktet for sovjetenes andre kongress fastsettes til 7. november. Hele vår agitasjon i forkant har vært innrettet på en maktovertagelse fra kongressens side. Omveltningen er altså i forveien bestemt til å finne sted 7. november. Dette var en kjent sak, også av fienden. Kerenski og hans rådgivere måtte gjøre det de kunne for å konsolidere sin egen stilling i Petrograd foran dette avgjørende øyeblikket, hvor lite de enn evnet i så henseende. De stod dessuten overfor nødvendigheten av å forflytte den mest revolusjonære del av garnisonen vekk fra hovedstaden. Vi på vår side utnyttet dette forsøket fra Kerenskis side og lot det skape en ny konflikt som ble av avgjørende betydning. Vi anklaget offentlig regjeringen Kerenski - og senere fant vi i offisielle dokumenter skriftlig bekreftelse på at vi hadde hatt rett i våre anklager - for å ha planlagt å fjerne en tredel av Petrograds garnison, utelukkende i kontrarevolusjonær hensikt, uten noen som helst militære begrunnelser. Denne konflikten styrket ytterligere forbindelsene mellom oss og garnisonen og ga den senere en klar og bestemt oppgave, nemlig å støtte den sovjetkongressen som skulle tre sammen 7. november. Og ettersom regjeringen - om enn meget spakt og usikkert - stod fast ved at garnisonen skulle bort, skapte vi i Petrograds sovjet, som allerede var i våre hender, en egen revolusjonær krigskomité, under påskudd av at den ville få til oppgave å gjennomgå og verifisere de militære begrunnelser for regjeringens handlemåte.
Dermed hadde vi altså et rent militært organ i spissen for Petrograds garnison, et legalt organ for den væpnede oppstand. Samtidig innsatte vi (kommunistiske) kommissærer i de militære organisasjoner, i militærforrådene osv. Vår hemmelige militære organisasjon hadde forskjellige tekniske verv og forsynte den revolusjonære krigskomité med fullt pålitelige aktivister til viktige militære oppgaver. Alt det viktigste arbeid når det gjaldt forberedelsene, iverksettelsen og den væpnede oppstanden, ble utført i fullt dagslys, og så metodisk og naturlig at borgerskapet under Kerenski aldri helt forstod hva som foregikk rett for øynene deres. (I Paris forstod proletariatet først dagen etter seieren at det faktisk hadde seiret - en seier som det dessuten ikke bevisst hadde strevet etter - at det var situasjonens herre. I Petrograd rådet det motsatte forhold. Der hadde vårt parti, som støttet seg på arbeiderne og garnisonen, allerede erobret makten, mens borgerskapet sov i fred og ro; først neste morgen oppdaget det at statsroret var falt i hendene på dets egne banemenn.)
Før maktovertagelsen raste diskusjonen om den mest hensiktsmessige strategien, særlig innenfor partiet.
En del av sentralkomitéen hevdet, som kjent, at partiet ikke burde gripe makten, ettersom den mente at tiden fremdeles ikke var inne, at Petrograd var isolert fra resten av landet; at proletariatet manglet kontakt med bøndene osv.
Andre kamerater mente at vi ikke gav forutsetningene for et militært kupp nok oppmerksomhet. En av sentralkomitéens medlemmer krevde i oktober at man skulle omringe Alexandrineteateret, der den demokratiske konferansen satt i møte, og proklamere partiets sentralkomité som landets diktator. Når vi som nå, konsentrerer hele vår agitasjon og alle våre militære foranstaltninger om den andre kongress, erklærte han, avslører vi jo våre planer for fienden og gir ham mulighet til å forberede seg eller å slå til i forkant. Men det kan ikke være noen tvil om at et forsøk på et militærkupp og en okkupasjon av Alexandrineteateret ville ha vært et fremmedelement i forhold til begivenhetenes naturlige utvikling, at det ville ha virket forvirrende på massene. Til og med i Petrogradsovjetet, der vår fraksjon var den dominerende, ville en slik handlemåte, som klart foregrep kampens logiske utvikling, ha avstedkommet forvirring og kaos, i dette tilfelle fremfor alt i garnisonen, der det fortsatt fantes en del tvilende og ikke særlig pålitelige regimenter, i første rekke kavaleriregimentene. Det ville ha vært mye lettere for Kerenski å slå ned en sammensvergelse som kom helt uventet på massene, enn å gå til angrep mot en garnison som hele tiden konsoliderte sin stilling mer og mer, først og fremst da sin ukrenkelighet i den kommende sovjetkongress' navn. Følgelig forkastet sentralkomitéens flertall planen om å omringe den demokratiske konferanse, og det med full rett. Det viste seg at man hadde bedømt tidspunktet fullstendig riktig: den væpnede oppstanden, som ble gjennomført nesten helt uten blodsutgytelse, triumferte presis på den dag som åpent og i lang tid i forveien var blitt fastsatt som første dag av den andre sovjetkongressen.
En slik strategi kan imidlertid ikke gjøres til en generell regel, all den stund den krever spesielle omstendigheter for å kunne fungere. Her var alle trette av krigen mot tyskerne, og de soldater som var mindre revolusjonært innstilte, ville ikke forlate Petrograd for å bli sendt til fronten. Og selv om garnisonen i sin helhet stod på arbeidernes side alene av denne årsak, ble den bestyrket i sin innstilling i samme takt som Kerenskis intriger ble avslørt. Dertil kom at stemningen innenfor Petrograds garnison hadde sine dypere årsaker i bondeklassens situasjon og i den imperialistiske krigens utvikling. Hvis garnisonen hadde vært splittet og Kerenski hadde hatt vært så heldig å få støtte fra noen få regimenter, ville planen vår ha mislyktes. Da ville elementet av rent militært komplott (konspirasjon og overraskelsesangrep) ha kommet til å dominere. Og da ville det ha blitt nødvendig å velge et annet tidspunkt for oppstanden.
Også Pariskommunen hadde alle muligheter til å vinne bonderegimentene over på sin side, for disse hadde mistet all tillit til og respekt for makten og offiserskorpset. Likevel gjorde den ingenting for å oppnå dette. Feilen ligger ikke her i forholdet mellom bøndene og arbeiderklassen, men i den revolusjonære strategi.
Hvordan kommer det til å gå i dette henseende i de europeiske land? Det er vanskelig å forutsi. Men med tanke på begivenhetenes langsomme utvikling og det faktum at de borgerlige regjeringer setter alt inn på å dra nytte av tidligere erfaringer, burde man forvente at proletariatet i ethvert gitt øyeblikk vil bli stilt overfor en stor og velorganisert motstand når det forsøker å vinne soldatenes sympati. I så fall blir et behendig angrep på det rette tidspunkt nødvendig fra de revolusjonære kreftenes side. Det er partiets plikt å forberede seg på dette. Det er derfor det må opprettholde og utvikle seg som en sentralisert organisasjon som åpenlyst veileder massenes revolusjonære bevegelse, samtidig som den lever videre som et hemmelig apparat for den væpnede oppstanden.
Spørsmålet om Nasjonalgardens rett til selv å velge sine offiserer var en av årsakene til konflikten mellom Nasjonalgarden og Thiers. Paris vegret seg for å godta de offiserene som Thiers hadde utpekt. I stedet formulerte Varlin parisernes krav om at samtlige befalshavende i Nasjonalgarden, fra topp til bunn, skulle velges av nasjonalgardistene selv. Det var der Nasjonalgardens sentralkomité fant sin sterkeste støtte.
Dette spørsmål må sees fra to sider, den politiske og den militære, sider som er forbundet med hverandre, men bør studeres hver for seg. Den politiske oppgave var å befri Nasjonalgarden fra dens kontrarevolusjonære offiserskorps. Den eneste mulighet til å nå dette mål lå i retten til selv å velge egne offiserer, ettersom flertallet av nasjonalgardistene bestod av arbeidere og revolusjonære småborgere. Dertil kom at parolen "retten til selv å velge sine offiserer" kunne utvides til også å gjelde infanteriet. Dette ville med et slag ha fratatt Thiers hans viktigste våpen, det kontrarevolusjonære offiserskorpset. Men for at en slik plan skulle kunne virkeliggjøres, krevdes en partiorganisasjon med folk i alle de militære sammenslutninger. Retten til å velge offiserer hadde med andre ord her som sitt umiddelbare innhold, ikke at man fremskaffet gode befalingsmenn til bataljonene, men at disse ble befridd for offiserer som var tilhengere av borgerskapets sak. Retten til å velge befalshavende var en kile som kunne kløve den militære makten i to, langs klassegrensene. Det var slik situasjonen var frosset fast for vårt vedkommende i Kerenski-perioden, først og fremst rett før oktober.
Men befrir man den væpnede makt for dens gamle kommandoapparat, innebærer dette uunngåelig at man også svekker dens organisatoriske samhold og kampdyktighet. Som regel er de valgte offiserer temmelig svake eksemplarer fra et teknisk militært synspunkt og når det gjelder å opprettholde orden og disiplin. Som følge av dette stilles man, i samme øyeblikk som den væpnede makt kvitter seg med de kontrarevolusjonære offiserer som har hundset med og undertrykt soldatene, overfor spørsmålet om hvordan man kan fremskaffe et revolusjonært offiserskorps som er i stand til å fylle sin oppgave. Og det problemet kan ikke løses ved valg. Før soldatenes brede masser lærer å velge de beste og mest pålitelige ledere i felten, har revolusjonen alt blitt slått ned av en fiende som har utpekt sine offiserer på bakgrunn av århundrers erfaring. Det formløse demokratis metoder (enkle valg) må utvides og til en viss grad erstattes av utvalg ovenfra. Revolusjonen må skape et organ bestående av erfarne, pålitelige organisatorer som man kan ha fullstendig tillit til, og som må ha uinnskrenket fullmakt til å velge, utpeke og utdanne offiserer. For om partikularisme og demokratisk autonomisme er farlige for den proletariske revolusjon i sin allminnelighet, så er de ti ganger farligere innenfor de væpnede styrker. Kommunens tragiske eksempel viser bare dette alt for tydelig.
Nasjonalgardens sentralkomité fikk sin autoritet gjennom demokratiske valg. Men i det øyeblikket denne sentralkomitéen var nødt til å utvikle sin offensive kraft til det ytterste, tapte den fullstendig hodet, ettersom den måtte klare seg uten et proletarisk partis ledelse, og skyndte seg å overlate sine fullmakten til Kommunen, som var blitt valgt på et enda bredere demokratisk grunnlag. Og nettopp da var det en stor feiltagelse i det hele tatt å beskjeftige seg med valg. Men etter at valget var vel overstått og Kommunen dannet, var det absolutt nødvendig at man gikk videre og gjennom et eneste slag å konsentrere alt i Kommunen og skape et organ med virkelig makt, og som kunne reorganisere Nasjonalgarden. Men dette skjedde ikke. I stedet ble sentralkomitéen stående ved den valgte Kommunens side; og det faktum at også den førstnevnte var valgt av folket, gav den en politisk autoritet som gjorde den i stand til å konkurrere med Kommunen. Men samtidig ble den på det vises fratatt den energi og fasthet som var nødvendig i de rent militære spørsmål som i og med Kommunens tilsynekomst var de eneste som rettferdiggjorde dens eksistens. Valgretten, de demokratiske metoder, er bare et av de redskaper proletariatet og dets parti har å arbeide med. Dette med valg må under ingen omstendigheter bli en fetisj, et botemiddel mot alt ondt. Metoden med valg må kombineres med utnevnelser. Kommunen fikk sin makt gjennom den valgte Nasjonalgarden. Men etter at Kommunen var innsatt, burde den med fast hånd ha reorganisert Nasjonalgarden fra topp til bunn, gitt den pålitelige offiserer og innført en strengt disiplinert kommando. Kommunen gjorde ikke dette, ettersom den selv manglet en sterk revolusjonær sentralledelse. Og litt etter litt ble Kommunen da også knust.
Man kan altså studere hele Kommunens historie, side opp og side ned, og på hver side lese den samme innlysende konklusjon - at proletariatet må ha et sterkt parti som leder det. Det franske proletariat har ofret mer for revolusjonen end noe annet proletariat. Men det har også blitt snytt og bedratt mer enn noe annet. Gang på gang har borgerskapet blendet og forvirret det ved å vifte med de republikanske farger, med radikalisme, med sosialisme, men alltid bare for å kunne lenke det enda sterkere til kapitalismen. Ved hjelp av sine redskaper, sine advokater og journalister, har borgerskapet strødd en mengde demokratiske, parlamentariske frihetsformler rundt seg, som alle er en klamp om foten på proletariatet og hindrer dets avansement.
Det franske proletariats temperament er en revolusjonær lavastrøm. Men denne lava er nå dekket av skepsisens aske - resultatet av en lang rekke bedragerier og skuffelser. Dessuten er Frankrikes revolusjonære proletariat nødt til å opptre strengere mot sitt eget parti og mer ubarmhjertig demaskere enhver uoverensstemmelse mellom ord og handling. De franske arbeidere har bruk for en organisasjon, sterk som stål, og med ledere som beherskes av massene i hvert nytt stadium av den revolusjonære bevegelse.
Hvor lang tid vil historien gi oss til våre forberedelser? Det vet vi ikke. For øyeblikket har det franske borgerskap beholdt makten på sine hender i et tidsrom på femti år, siden det valgte den tredje republikk på kommunardenes radbrekte lik. Disse menneskene fra 1871 manglet selvsagt ikke mot. Det de manglet, var en klar metode og en sentralisert ledende organisasjon. Det var derfor de tapte. Deretter gikk det et halvt århundre før det franske proletariatet kunne ta opp spørsmålet om å hevne kommunardenes død. Men denne gang vil de handle mer besluttsomt, mer konsentrert. Thiers' arvtagere vil komme til å betale sin historiske gjeld like til den siste centime.
Sist oppdatert 7. august 2007
fastylegar@marxists.org