Datert 12. mars 1922
Tekst og noter er tatt fra boken: Lenin: Utopisk og vitenskapelig sosialisme, Forlaget Ny Dag 1970, s. 211-221.
Kodet av Mathias Bismo for Elektronisk Marxisme, november 1999
... jeg ville gjerne komme inn på noen spørsmål som gir en mer inngående bestemmelse av innholdet i og programmet for det arbeidet som utgiverne har lagt opp i sin innledende erklæring i nr. 1-2.
I denne erklæringen heter det at ikke alle de som har samlet seg om tidsskriftet "Under marxismens fane", er kommunister, ikke alle er konsekvente materialister. jeg mener at dette forbundet mellom kommunister og ikkekommunister er absolutt nødvendig og definerer tidsskriftets oppgaver riktig. En av de største og farligste feil hos kommunistene (og overhodet de revolusjonære som med fremgang har gjennomført begynnelsen av en stor revolusjon) er den tanken at en revolusjon kan gjennomføres av de revolusjonære alene. Tvert imot, for å ha framgang i ethvert alvorlig revolusjonært arbeid er det nødvendig å forstå og evne å sette ut i livet den tanken at de revolusjonære bare kan spille rollen som en fortropp for den virkelig levedyktige og fremskredne klasse. En fortropp fyller sin oppgave bare om den er i stand til ikke å bli løsrevet fra massene som den leder, og er i stand til virkelig å føre hele massen framover. Uten forbund med ikkekommunister på de forskjelligste arbeidsfelt kan det ikke være tale om noe som helst framgangsrikt kommunistisk oppbyggingsarbeid.
Dette gjelder også for arbeidet med å forsvare materialismen og marxismen som tidsskriftet "Under marxismens fane" har tatt opp. Heldigvis har hovedretningene i den fremskredne samfunnstenkning i Russland en solid materialistisk tradisjon. For ikke å snakke om G. V. Plekhanov, er det tilstrekkelig å nevne Tsjernysjevskij, fra hvem nåtidens narodniker (folkesosialistene, de sosialrevolusjonære osv.) ofte har trukket seg tilbake på jakt etter reaksjonære filosofiske motelærer, dåret av flitter stasen ved det "siste ord" i den europeiske vitenskap ute av stand til under denne flitterstasen å oppdage der ene eller andre avart av lakeitjeneste for borgerskapet for borgerlige fordommer og borgerlig reaksjon.
I hvert fall har vi i Russland ennå - og vi kommer utvilsomt til å ha det nokså lenge - materialister fra den ikkekommunistiske leir, og det er vår ubetingede plikt å dra alle tilhengere av den konsekvente og kjempende materialisme med i kampen mot den filosofiske reaksjon og de filosofiske fordommer hos det såkalte "dannede selskap". Dietzgen senior - som ikke må forveksles med sin sønn forfatteren, som var like så pretensiøs søm han var mislykket - ga et riktig, treffende og klart uttrykk for marxismens grunnsyn på de filosofiske retninger som dominerer i de borgerlige land og er gjenstand for oppmerksomhet fra deres vitenskapsmenn og publisister, da han sa at i virkeligheten er filosofiprofessorene i det moderne samfunn i de fleste tilfelle ikke noe annet enn "diplomerte lakeier for klerikalismen".
Våre russiske intellektuelle, som liker å regne seg for fremskredne, akkurat som deres brødre i alle andre land forresten, er svært uvillige til å overføre spørsmålet til det vurderingsplan som kommer til uttrykk i Dietzgens ord. Men de er uvillige til det fordi de ikke kan se sannheten i øynene. En behøver bare å tenke aldri så lite på den statlige, allment økonomiske, sosiale og alle andre former for avhengighet av det herskende borgerskap som nåtidens dannede mennesker befinner seg L, for å skjønne at Dietzgens skarpe karakteristikk er fullstendig riktig, En behøver bare å minnes det alt overveiende flertall av de filosofiske motsetningene som så ofte oppstår i de europeiske land, f. eks. like fra dem som sto i samband med oppdagelsen av radium, til dem som nå forsøker å klenge seg fast til Einstein, for å danne seg en idé om sammenhengen mellom borgerskapets klasseinteresser og klassemessige stilling og dets understøttelse av alle slags former for religion på den ene side og det ideologiske innholdet i de filosofiske moteretningene på den annen,
Av ovenstående går det fram at et tidsskrift som vil være et organ for den kjempende materialisme, først og fremst må være et kamporgan, i den mening at det ufravikelig avslører og forfølger alle de moderne "diplomerte lakeier forklerikalismen", hva enten de opptrer som representanter for deri offisielle vitenskap eller som fribyttere som kaller seg "radikale demokrater ellerideologisk sosialistiske publisister.
For det annet må et slik tidsskrift være et organ for den kjempende ateisme. Vi har organer etter iallfall statsinstitusjoner som tar hånd om dette arbeidet. Men dette arbeidet drives på en ytterst valen og ytterst utilfredsstillende måte og lider åpenbart under de alminnelige forhold med vår sant russiske (om enn sovjetiske) byråkratisme. Det er derfor av aller vesentligste betydning i tillegg til arbeidet i disse statsinstitusjonene og for å bedre og aktivisere det, at det tidsskriftet som setter seg som oppgave å bli et organ for den kjempende materialisme, driver en utrettelig ateistisk propaganda og kamp. En må omhyggelig følge med i all hithørende litteratur på alle språk, og alt søm er verdifullt på dette område, bor oversettes eller iallfall refereres.
Engels rådde for lenge siden lederne for det moderne proletariat til å oversette den ateistiske kamplitteraturen fra slutten av det 18. århundre til massespredning blant folket. Til vår skam må det sies at vi hittil ikke har gjort dette (et av de tallrike bevisene på at det er mye lettere å erobre makten i en revolusjonær tid enn å forstå å bruke denne makten på den rette måten). Vår sløvhet, uvirksomhet og udyktighet blir stundom unnskyldt med alle slags "høyere" betraktninger f. eks. at den gamle ateistiske litteraturen fra det 18. århundre er foreldet, uvitenskapelig, naiv osv. Det fins ingenting verre enn slike kvasivitenskapelige sofisterier, som enten dekker over pedanteri eller fullstendig mangel på forståelse av marxismen. Det fins selvsagt mye som er uvitenskapelig og naivt i de ateistiske skriftene fra det 18. århundre. Men "geil hindrer utgiverne av disse skriftene i å forkorte dem eller fornye dem med kortfattede etterord søm peker på de framskritt menneskeheten har gjort siden slutten av det 18. århundre i vitenskapelig kritikk av religionene, og omtaler de siste skriftene i emnet osv. Den største og værste feil en marxist kunne gjøre, ville være å tro at millionmassen, (især bøndene og håndverkerne) som hele det moderne samfunn har dømt til mørke, uvitenhet Og fordommer, kan komme seg ut av dette mørket utelukkende på den bene veien med rent marxistisk opplysning. Disse massene må forsynes med det forskjelligste ateistiske propagandamateriale, de må få kjennskap til fakta fra de mest ulike livsområder, de må bearbeides snart på den ene og snart på den andre måten, for å få dem interessert, vekke dem fra deres religiøse søvn, ruske dem opp fra de forskjelligste kanter, med de forskjelligste metoder osv.
De kvasse. livfulle og talentfulle skriftene til de gamle ateistene fra det 18. århundre som vittig og åpent angrep den herskende klerikalisme, vil ofte vise seg å være tusen ganger bedre skikket til å vekke folk av deres religiøse søvn enn de kjedelige og tørre omskrivingene av marxismen, nesten fullstendig blottet for illustrasjoner i form av dyktig utvalgte fakta, som dominerer i vår litteratur og som (det nytter ikke å legge skjul på det) ofte forvrenger marxismen. Vi har oversettelser av alle Marx' og Engels' hovedverker. Det viktigste – og det er dette som oftest blir oversett av våre kommunister som angivelig er marxister. men i virkeligheten lemlester marxismen - er å forstå å vekke interessen hos de ennå helt uutviklede massene og skape en bevisst innstilling til de religiøse problemer og en bevisst kritikk av religionen.
Se på den annen side på representantene for den moderne vitenskapelige kritikk av religionen. Disse representanter for det dannede borgerskap "supplerer" nesten bestandig sin egen gjendriving av de religiøse fordommer med argumenter som straks avslører dem som åndelige slaver av borgerskapet., "diplomerte lakeier for klerikalismen".
To eksempler. Professor R. Y. Wipper utga i 1918 en liten bok med tittelen "Kristendommens opprinnelse" (forlaget Pharos, Moskva). I sin utgreiing om de viktigste resultater av den moderne vitenskap unnlater forfatteren ikke bare å bekjempe de fordommer og de bedragerier som kirken bruker som sine våpen i egenskap av politisk organisasjon, han ikke bare omgår disse spørsmålene, men han gjør på den mest latterlige og reaksjonære måte krav på å heve seg over begge "ytterligheter", den idealistiske og den materialistiske. Dette er lakeitjeneste for det herskende borgerskap, som i hele verden bruker hundretalls millioner rubler av profitten som er presset ut av det arbeidende folk, til å understøtte religionen.
Den kjente tyske, vitenskapsmann Arthur Drews, som gjendriver de religiøse fordommene og fablene i sin bok "Myten om Kristus" og beviser at det aldri har eksistert noen Kristus, uttaler seg i slutten av boka for religionen, rett nok en fornyet, renset og mer forfinet religion som er i stand til å stå imot "den daglig voksende materialistiske stormflod" (fjerde tyske opplag, 1910, side 238). Her har vi en likefram og bevisst reaksjonær som åpent hjelper utbytterne med å erstatte de gamle morkne religiøse fordommene med nye. enda mer ufyselige og elendige fordømmer.
Dette betyr ikke at en ikke bør oversette Drews. Det betyr at kommunistene og alle konsekvente materialister idet eie realiserer en allianse med den progressive delen av borgerskapet, ufravikelig må avsløre den når den henfaller til reaksjon. Det betyr at å unnvike et forbund med representantene for borgerskapet i det 18. århundre. dvs, den tiden da det var revolusjonært, ville bety å svike marxismen og materialismen, for et "forbund" med Drewsene i den ene eller andre form, i den ene eller andre grad, er uunnværlig for oss i kampen mot det herskende religiøse mørkemannsvesen.
Tidsskriftet "Under marxismens fane", som vil være et organ for den kjempende marxisme, bør vie stor spalteplass til ateistisk propaganda, til anmeldelser av litteraturen om dette spørsmål og til å korrigere de veldige manglene i vårt statlige arbeid på dette område. Særlig viktig er det å utnytte de bøkene og brosjyrene som inneholder mange konkrete fakta og jamføringer som viser hvordan det moderne borgerskaps klasseinteresser og klasseorganisasjoner henger sammen med organisasjonene for religiøse institusjoner og religiøs propaganda.
Uhyre viktig er alt materiale angående Sambandsstatene, hvor det offisielle, statlige sambandet mellom religionen og kapitalen er mindre tydelig. Men til gjengjeld blir det klarere for oss hvorfor det såkalte "moderne demokrati" (som mensjevikene, de sosialrevolusjonære og delvis også anarkistene osv. så tåpelig kryper på buken for) ikke er noe annet enn frihet til å forkynne det som borgerskapet har interesse av å forkynne, nemlig de mest reaksjonære idéer, religion, mørkemannsvesen, forsvar for utbytterne osv.
En ville gjerne håpe at et tidsskrift som ønsker å være et organ for den kjempende materialisme, vil gi vårt lesende publikum oversikter over den ateistiske litteratur med en karakteristikk, beregnet på de enkelte lesergrupper, av de skrifter som kunne passe på den eller den måte, og en omtale av det som er offentliggjort hos oss (bare anstendige oversettelser burde omtales, og av dem er det ikke så mange), og nye ting som burde utgis.
Foruten forbundet med de konsekvente materialister som ikke tilhører det kommunistiske parti, er det av ikke mindre og kanskje enda større betydning for den kjempende materialismens arbeid å stå i forbund med de representanter for den moderne naturvitenskap som heller til materialismen og som ikke er redd for å forsvare den og propagandere den mot de filosofiske motevaklinger i retning av idealismen og skeptisismen som er rådende i det såkalte "dannede selskap".
Artikkelen av A. Timirjasev om Einsteins relativitetsteori som er offentliggjort i nr. 1-2 av "Under marxismens fane", gir oss rett til å håpe at det vil lykkes tidsskriftet å virkeliggjøre også dette andre forbundet. En bør legge større vekt på dette. En må ikke glemme at nettopp ut av den voldsomme omveltningen søm den moderne naturvitenskap gjennomgår, oppstår det meget ofte reaksjonære filosofiske skoler og mindre skoler, retninger og småretninger. Derfor er det å følge med i de problemene som den nye revolusjon i naturvitenskapen reiser, og å trekke naturvitenskapsmennene med i dette arbeidet i et filosofisk tidsskrift en oppgave som den kjempende materialisme ikke kan la være å løse hvis den vil være kjempende og materialistisk. Når Timirjasev i første nummer av tidsskriftet måtte ta det forbeholdet at teorien til Einstein, som etter Timirjasevs egne ord selv ikke fører noen aktiv kampanje mot materialismens grunnlag, alt er blitt okkupert av et stort antall representanter for den borgerlige intelligens i alle land, så bør en legge merke til at dette ikke bare gjelder Einstein, men en hel rekke, om ikke de fleste, av de store omskapere av naturvitenskapen siden slutten av det 19. århundre.
Og for at vår stilling til en slik foreteelse ikke skal være lettferdig, må vi være klar over at uten et fast filosofisk grunnlag kan ingen naturvitenskap og ingen materialisme hevde seg i kampen mot stormløpet fra de borgerlige ideer og gjenreisningen av det borgerlige livssyn. For å hevde seg i denne karripen og fore den til en seierrik avslutning må naturvitenskapsmannen være en moderne materialist, en bevisst tilhenger av den materialisme som Marx representerer, dvs. han må være en dialektisk materialist. For å nå dette målet må med arbeiderne i "Under marxismens fane" organisere et systematisk studium av Hegels dialektikk fra et materialistisk synspunkt, dvs. av den dialektikken som Marx har brukt praktisk i sin "Kapitalen" og i sine historiske og politiske arbeider, og brukt med slikt hell at hver dag i oppvåkningen til liv og kamp av nye klasser i Østen (Japan, India og Kina), dvs. de hundre millioner mennesker som utgjør storparten av verdens befolkning og hvis historiske passivitet og historiske søvn hittil har betinget stagnasjonen og forråtnelsen i mange fremskredne land i Europa – at hver dags oppvåkning til nytt liv av nye folk og klasser mer og mer bekrefter marxismen.
Selvsagt er dette studiet, denne fortolkningen, denne propagandaen for den hegelske dialektikk et ytterst vanskelig arbeid, og tinder de første forsøk i den retning vil det utvilsomt bli gjort feil. Men bare den som ingenting gjør, gjør heller ingen feil. På grunnlag av Marx' metode når det gjaldt å bruke Hegels dialektikk på materialistisk vis, kan og bor vi utarbeide dialektikken fra alle sider. offentliggjøre utdrag av Hegels hovedverker i tidsskriftet, fortolke dem materialistisk og kommentere dem ved hjelp av eksempler om hvordan Marx brukte dialektikken samt eksempler på dialektikken både i økonomien og politikken som den nyeste historie.. især den imperialistiske krigens og revolusjonens historie., gir en uvanlig overflod av. Etter min mening burde gruppen av redaktører og medarbeidere i "Under marxismens fane" bli et slags "selskap av materialistiske venner av den hegelske dialektikk". Moderne naturforskere (hvis de forstår å lete, og hvis vi lærer oss til å hjelpe dem) vil i Hegels dialektikk, fortolket materialistisk, finne en rekke svar på de filosofiske spørsmål som revolusjonen i naturvitenskapen reiser og som får de intellektuelle beundrere av borgerlige metoder til å "forville seg" ut i reaksjonen.
Uten å sette seg en slik oppgave og løse den systematisk, kan materialismen ikke være en kjempende materialisme. Den vil, for å bruke et uttrykk av Sjtsjedrin, ikke så mye bli kjemper som nedkjempet. Uten dette vil fremragende naturvitenskapsmenn like ofte som hittil være hjelpeløse i sine filosofiske slutninger og generaliseringer. For naturvitenskapen gjør så hurtige framskritt, den gjennomgår en periode med så dyptgående revolusjonære omveltninger på alle områder at den ikke under noen omstendigheter kan unnvære filosofiske slutninger.
Til slutt vi jeg nevne et eksempel som rett nok ikke hører til filosofiens område, men i hvert fall hører til samfunnsproblemene som tidsskriftet "Under marxismens fane" også vil ofre oppmerksomhet på.
Det er et eksempel på hvordan den moderne såkalte vitenskap i virkeligheten tjener som talerør for de groveste og skjendigste reaksjonære synsmåter.
For kort tid siden fikk jeg tilsendt et eksemplar av "Ekonomist", nr. 12 (1922), utgitt av den 11. seksjon av "Det russiske tekniske selskap". Den unge kommunisten som sendte meg dette tidsskriftet (han hadde sannsynligvis ikke hatt tid til å sette seg inn i innholdet), var så uforsiktig å uttale seg svært rosende om det. I virkeligheten er tidsskriftet - jeg vet ikke i hvilken grad det er bevisst – et organ for moderne føydalister, som selvsagt dekker seg tinder en maske av vitenskap, demokrati osv.
En viss herr P. A. Sorokin offentliggjør i dette tidsskriftet noen lange såkalte "sosiologiske" undersøkelser om "Krigens innflytelse". Denne lærde artikkelen er full av herde henvisninger til "sosiologiske" verker av forfatteren og hans lærere og kolleger i utlandet. Her er et eksempel på hans lærdom.
På side 83 leser jeg:
"For hvert 10 000 ekteskap i Petrograd er der nå 92,2 skilsmisser - et fantastisk tall. Av 100 oppløste ekteskap hadde 5 1,1 vart mindre enn et år, 11 pst. mindre enn en måned, 22 pst. mindre enn to måneder, 41 pst. mindre enn 3-6 måneder og bare 26 pst. over seks måneder. Disse tallene viser at det moderne lovlige ekteskap er en form som skjuler faktisk utenomekteskapelig kjønnsomgang og som gjør det mulig for "jordbær"-elskere å tilfredsstille sine lyster på 'lovlig' vis" ("Ekonomist", nr. 1, side 83).
Det er ikke tvil om at både denne herren og det russiske tekniske selskapet som gir ut tidsskriftet og gir spalterom til den slags betraktninger, regner seg for å høre til demokratiets tilhengere og vil oppfatte det som den verste fornærmelse om en kaller dem det de er i virkeligheten, nemlig føydalister, reaksjonære, "diplomerte lakeier for klerikalismen".
Til og med det mest overfladiske kjennskap til lovgivningen i de borgerlige land når det gjelder ekteskap, skilsmisse og barn født utenfor ekteskap og den faktiske tilstand i så måte, er nok til å vise enhver som interesserer seg for spørsmålet, at det moderne borgerlige demokratiet, selv i alle de mest demokratiske republikker, viser en virkelig føydal innstilling i så måte overfor kvinnene og overfor barn født utenfor ekteskap.
Dette forhindrer naturligvis ikke at mensjevikene og de sosialrevolusjonære, en del av anarkistene og alle de tilsvarende partier i vesten skriker om demokrati og om hvordan bolsjevikene krenker dette demokratiet. I virkeligheten er den bolsjevikiske revolusjon den eneste konsekvent demokratiske revolusjon når det gjelder slike spørsmål som ekteskap, skilsmisse og stillingen til barn født utenfor ekteskap. Og dette er et spørsmål som på den mest direkte måte berører interessene til over halvparten av befolkningen i hvilket som helst land, Den bolsjevikiske revolusjonen var den første, trass i det uhyre antall borgerlige revolusjoner som er gått forut for den og som kaller seg demokratiske, den første og eneste revolusjon som har fort en besluttsom kamp i så måte både mot reaksjonen og føydalismen og mot de herskende og besittende klassers vanlige hykleri.
Hvis herr Sorokin synes at 92 skilsmisser på 10 000 ekteskap er et fantastisk tall, kan en bare formode at forfatteren enten har levd og ble oppdratt i et kloster så fullstendig utestengt fra livet at neppe noen vil tro at et slikt kloster noensinne har eksistert, eller at forfatteren forvrenger sannheten i reaksjonens og borgerskapets interesse. Enhver som har det minste kjennskap til de sosiale forhold i de borgerlige land, vet at det virkelige tallet på virkelige skilsmisser (selvsagt ikke på slike som er sanksjonert av kirken og loven) overalt er langt større. Den eneste forskjellen mellom Russland og andre land i denne henseende er at våre lover ikke anerkjenner hykleri og nedverdigelsen av kvinnen og hennes barn, men åpent og i regjeringens navn erklærer systematisk krig mot alt hykleri og all nedverdigelse.
Det marxistiske tidsskriftet må også føre krig mot disse moderne "dannede" føydalistene. Det er høyst sannsynlig at ikke få av dem får penger av staten og er ansatt av staten til å opplyse ungdommen, enda de ikke er mer skikket til denne oppgaven enn notorisk perverse personer ville være skikket som tilsynsmenn for ungdomsskoler.
Arbeiderklassen i Russland har klart å erobre makten, men den har ennå ikke lært å bruke den, for ellers ville den for lenge siden høflig ha ekspedert slike lærere og medlemmer av lærde selskaper til land med borgerlig "demokrati". Det er rette plassen for slike føydalister.
Men den kommer til å lære så sant den har viljen til å lære.
Sist oppdatert
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org