Engels fikk høve til å uttale seg om dette i samband med spørsmålet om den vitenskapelige uriktighet av betegnelsen «sosialdemokrat».
I forordet til en utgave av artikler om forskjellige emner fra syttiårene med hovedsakelig «internasjonalt» innhold («Internationales aus dem Volksstaat»), et forord som er datert 3. januar 1894, og altså ble skrevet halvannet år før Engels døde heter det at ordet «kommunist» og ikke «sosialdemokrat» er brukt i alle artikler, for dengang hadde proudhonistene i Frankrike og lassalleanerne i Tyskland kalt seg sosialdemokrater.
«. . . For Marx og meg,» fortsetter Engels, «var det derfor helt umulig å velge et så tøyelig uttrykk for å betegne vårt spesielle standpunkt. I dag er stillingen en annen, og derfor kan ordet («sosialdemokrat») gå an, så uhøvelig det enn er for et parti hvis økonomiske program ikke bare er alment sosialistisk, men direkte kommunistisk, og hvis politiske sluttmål er overvinnelse av hele staten, altså også av demokratiet. Men navnene på virkelige» (uthevet av Engels) «politiske partier dekker aldri helt; partiet utvikler seg, men navnet blir stående.»
Dialektikeren Engels er dialektikken tro til det siste. Marx og jeg, sier han, hadde et ypperlig, vitenskapelig eksakt navn på partiet, men det virkelige, dvs. proletariske masseparti manglet. Nå (i slutten av det 19. århundre) fins det et virkelig parti, men dets navn er vitenskapelig uriktig. Det gjør ikke noe, det «går an», bare partiet utvikler seg, bare det ikke blir hemmeligholdt for partiet selv at dets navn er vitenskapelig uriktig, bare dette ikke hindrer det i å utvikle seg i rett lei!
Det kunne jo tenkes at en eller annen spøkefugl ville finne på å trøste også oss bolsjeviker på liknende måte som Engels: vi har et virkelig parti, det utvikler seg utmerket; altså kan også et meningsløst og vanskapt ord som «bolsjevik> «gå an», et ord som overhodet ikke uttrykker noe annet enn den rent tilfeldige omstendighet at vi hadde flertall på partikongressen i Brussel- London i 1903. . . . Nå da forfølgelsene i juli og august mot vårt parti fra republikanerne og det «revolusjonære» småborgerlige demokrati har gjort ordet «bolsjevik» til et hedersnavn i hele folket, nå da disse forfølgelsene dessuten har markert et så veldig, historisk framskritt for vårt parti i dets virkelige utvikling - nå ville jeg også kanskje ha betenkeligheter mot å foreslå, som i april, å forandre partiets navn. Kan hende jeg ville foreslå mine kamerater et «kompromiss»: å kalle oss kommunistisk parti og beholde ordet bolsjeviker i parentes.
Men spørsmålet om partiets navn er uten sammenlikning mindre viktig enn spørsmålet om det revolusjonære proletariats forhold til staten.
I de vanlige betraktninger om staten gjør man stadig den feilen som Engels advarer mot her og som vi flyktig har streifet i den foregående framstillingen. Man glemmer nemlig alltid at avskaffelsen av staten også betyr avskaffelse av demokratiet, at statens bortdøen er en bortdøen av demokratiet.
Ved første øyekast kan denne påstanden synes høyst merkverdig og ubegripelig. Noen ville kanskje til og med bli engstelig for at vi venter at det skal komme en samfunnsforfatning der prinsippet om mindretallets underordning tinder flertallet ikke blir overholdt, for demokrati er jo nettopp anerkjennelsen av dette prinsippet!
Nei. Demokratiet er ikke det samme som mindretallets underordning under flertallet. Demokratiet er en stat som anerkjenner mindretallets underordning under flertallet, dvs. en organisasjon til systematisk voldsanvendelse fra en klasses side mot en annen, en del av befolkningen mot en annen.
Vårt endelig mål er avskaffelse av staten, dvs. av enhver organisert og systematisk vold, enhver bruk av vold mot mennesker i det hele tatt. Vi venter ikke at det skal komme en samfunnsordning der prinsippet om mindretallets underordning under flertallet ikke overholdes. Men i vår streben mot sosialismen er vi overbevist om at den vil vokse over i kommunismen, og i samband med det at enhver nødvendighet av voldsanvendelse mot mennesker overhodet, det ene menneskes underordning under det andre, en del av befolkningen under den andre kommer til å forsvinne, for menneskene kommer til å venne seg til å følge de elementære regler for samfunnsmessig samliv uten vold og uten underordning.
For å understreke dette element av vane taler Engels nettopp om en ny generasjon som «er vokst opp under nye, frie samfunnsforhold og vil bli i stand til å kvitte seg med hele statsskrotet» - ethvert statsvesen, også det demokratisk-republikanske.
For å gjøre det klart må vi foreta en undersøkelse av spørsmålet om det Økonomiske grunnlag for statens bortdøen.
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org