For å opprettholde en særskilt. offentlig makt som står over samfunnet, trengs det skatter og statsgjeld.
«Da de sitter inne med den offentlige makt og retten til å inndrive disse skattene,» skriver Engels, «står embetsmennene nå som samfunnets organer over samfunnet. Den aktelse som av fri vilje ble vist gensforfatningen, er ikke tilstrekkelig for dem selv om de kunne oppnå den . . . » Det blir skapt unntakslover om embetsmennenes hellighet og ukrenkelighet. «Den mest lurvete polititjener . . . har mer «autoritet» enn alle slektssamfunnets organer tilsammen; men sivilisasjonens mektigste fyrste og deri største statsmann eller feltherre kan misunne den ringeste slektsforstander den frivillige og ubestridte aktelse sont blir vist ham.»
Her er spørsmålet om embetsmennenes priviligerte stilling sont organer for statsmakten berørt. Som det grunnleggende framheves: hva er det som hever dem over samfunnet? Vi skal få se hvordan Pariskommunen i 1871 søkte å løse dette teoretiske spørsmålet i praksis, og hvordan Kautsky forkludret det på reaksjonær vis i 1912.
«Da staten er oppstått av behovet for å holde klassemotsetninger i sjakk, men da den samtidig er oppstått midt oppe i konflikten mellom disse klassene, så er den i regelen den mektigste, økonomisk herskende klasses stat. Denne klassen blir ved hjelp av staten også den politisk herskende klasse og får på denne måten nye midler til å holde den undertrykte klassen nede og utbytte den . . . » Ikke bare den antikke stat og føydalstaten var organer for utbyttingen av slavene og de livegne bøndene, men også den moderne representativstaten er et redskap for kapitalens utbytting av lønnsarbeidet. Unntaksvis forekommer det imidlertid perioder da de kjempende klassene holder hverandre så nær likevekt at statsmakten på vedkommende tidspunkt midlertidig oppnår en viss selvstendighet overfor begge som en tilsynelatende mekler» Slik var det med det absolutte monarkiet i det 17. og 18. århundre, slik var det med bonapartismen tinder det første og framfor alt tinder det annet franske keiserdømme, og slik er det med Bismarck i Tyskland.
Og slik er det - legger vi til for egen regning - med regjeringen Kerenski i det republikanske Russland, etter at den er gått over til å forfølge det revolusjonære proletariat, i et øyeblikk da sovjetene takket være de småborgerlige demokraters ledelse allerede er maktesløse og borgerskapet ennå ikke er sterkt nok til uten videre å jage dem fra hverandre.
I den demokratiske republikk, fortsetter Engels, «utøver rikdommen sin makt indirekte, men dess sikrere», for det første gjennom den «direkte embetsmannskorrupsjon» (Amerika) og for det annet gjennom «alliansen mellom regjeringen og børsen (Frankrike og Amerika).
I våre dager har imperialismen og bankenes herredømme «utviklet» disse to metodene for å forsvare og utøve rikdommens allmakt i hvilken som helst demokratisk republikk til en usedvanlig kunst. Når for eksempel allerede i de fØrste måneder av den demokratiske republikk i Russland, så å si i hvetebrødsdagene for ekteskapet mellom «sosialistene» - de sosialrevolusjonære og mensjevikene - og borgerskapet, herr Paltsjinski i koalisjonsregjeringen, saboterte alle rådgjerder med sikte på å bremse på kapitalistene og deres rovgriskhet, deres plyndring av statskassen ved hjelp av militærleveranser; når herr Paltsjinski som siden gikk ut av regjeringen (og naturligvis ble avløst av en annen Paltsjinski av akkurat samme kaliber), ble «belønnet» av kapitalistene med en liten post og en gasje på 120 000 rubler om året - hva kaller en så det? Direkte bestikkelse eller indirekte? Allianse mellom regjeringen og syndikatene eller «bare» vennskapelige forbindelser? Hvilken rolle spiller Tsjernov og Tsereteli, Avksentjev og Skobelev? Er de «direkte» forbundsfeller av millionærene som plyndrer staten, eller bare indirekte?
«Rikdommens» allmakt i den demokratiske republikk er sikrere fordi den ikke er avhengig av en dårlig politisk maske for kapitalismen. Den demokratiske republikk er den beste politiske maske for kapitalismen som tenkes kan, og derfor grunnfester kapitalen, etter at den (gjennom Paltsjinski, Tsjernov, Tsereteli og konsorter) har satt seg i besittelse av denne beste maske, sin makt så pålitelig, så 'trygt at intet omskifte hverken i personer, institusjoner eller partier i den borgerlige demokratiske republikk vil rokke ved denne makten.
Det må videre framheves at Engels med største bestemthet kaller den alminnelige stemmerett et redskap for borgerskapets herredømme. Den alminnelige stemmerett, sier han, med tydelig henblikk på det tyske sosialdemokratis mangeårige erfaringer, er «gradmåleren for arbeiderklassens modenhet. Mer kan den ikke være og vil den aldri bli i den nåværende stat.»
De småborgerlige demokrater, slike som våre sosialrevolusjonære og mensjeviker såvel som deres kjødelige brødre, alle sosialsjåvinister og opportunister i Vest-Europa, venter seg nettopp «noe mer» av den alminnelige stemmerett. De selv deler den feilaktige tanke og søker å innpode den i folket, at den alminnelige stemmerett «i den nåværende stat» er i stand til virkelig å gi uttrykk for viljen til flertallet av arbeidsfolket og sikre at den blir satt ut i livet.
Vi kan her bare notere denne feilaktige tanken, bare peke på at Engels' fullkomment klare, presise, konkrete uttalelse støtt og stadig blir forvrengt i propagandaen og agitasjonen til de «offisielle» (dvs. opportunistiske) sosialistiske partiene. En utførlig påvisning av hele uriktigheten i den tanken som Engels her forkaster, vil bli gitt i vår videre framstilling av Marx' og Engels' syn på den «nåværende» stat.
I sitt mest populære verk oppsummerer Engels sine synsmåter i følgende ord:
«Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greidde seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med spaltning av samfunnet i klasser, gjorde denne spaltningen staten til en nødvendighet. Vi nærmer oss i dag med raske skritt et utviklingstrinn i, produksjonen da disse klassers eksistens ikke bare har opphørt å være en nødvendighet, men blir en faktisk hindring for produksjonen. De vil forsvinne likså uunngåelig som de tidligere er oppstått. Med dem vil staten uunngåelig forsvinne. Det samfunn som nyorganiserer produksjonen på grunnlag av produsentenes frie og like sammenslutning, flytter hele statsmaskineriet der det da kommer til å høre hjemme: i oldsaksamlingen, sammen med spinnerokken og bronseøksen.»
Det er ikke ofte en treffer på dette sitatet i sosialdemokratiets propaganda- og agitasjonslitteratur nå for tiden. Men selv når dette sitatet forekommer, bruker en det for det meste som om en ville gjøre et slags bukk for et helgenbilde, dvs. som offisiell tilkjennegivelse av ærbødighet for Engels, uten noe som helst forsøk på å tenke over hvilket vidtrekkende og dyptgripende oppsving i revolusjonen denne «flytting av hele statsmaskineriet til oldsaksamlingen» forutsetter. Oftest mangler til og med forståelsen av det som Engels kaller statsmaskineriet.
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org