Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Brev til sentralkomiteen i RSDAP (b), september 1917. Norsk utgave i Marx - Engels - Marxisme, s. 270-274, Forlaget Oktober, Oslo 1977.
En av de mest ondartede og kanskje mest utbredte forvrengninger av marxismen som praktiseres av de herskende "sosialistiske" partier, er den opportunistiske løgn at forberedelse av oppstand og overhodet behandlingen av oppstanden som en kunst er "blanquisme".
Opportunismens leder Bernstein har allerede fortjent seg et sørgelig ry ved å anklage marxismen for blanquisme, og når våre nåværende opportunister skriker om blanquisme, så forbedrer eller "beriker" de ikke Bernsteins magre "ideer" en døyt.
Marxistene blir anklaget for blanquisme fordi de behandler oppstanden som en kunst! Kan det forekomme noen mer flagrant forvrengning av sannheten når ikke en eneste marxist vil bestride at nettopp Marx har uttrykt seg om dette på den mest bestemte, presise og kategoriske måte, idet han nettopp kalte oppstanden en kunst og sa at den må behandles som en kunst, at en må erobre den første framgang og så gå videre fra framgang til framgang og aldri innstille offensiven mot fienden, utnytte hans rådløshet osv. osv.?
For å ha framgang må oppstanden ikke bygge på en sammensvergelse og ikke på et parti, men på den framskredne klasse, Det er det første punkt. Oppstanden må bygge på en revolusjonær folkereising. Det er det annet punkt. Oppstanden må bygge på et slikt avgjørende øyeblikk i den framvoksende revolusjons historie da aktiviteten i folkets framskredne rekker er størst og vaklingen i fiendens rekker og blant revolusjonens svake, halvhjertede og ubesluttsomme venner er sterkest. Det er det tredje punkt. Og disse tre betingelser for å reise spørsmålet om oppstanden skiller marxismen fra blanquismen.
Men er disse betingelser til stede, er det å nekte å behandle oppstanden som en kunst et forræderi mot marxismen og et forræderi mot revolusjonen.
For å vise at nettopp det nåværende øyeblikk må betraktes som et øyeblikk da partiet plikter å innrømme at oppstanden er stilt på dagsordenen av hele gangen i den objektive utviklingen og da det må behandle oppstanden som en kunst, vil det kanskje være best å bruke den sammenliknende metoden og trekke en parallell mellom 3.-4. juli og septemberdagene.
3.-4. juli var det mulig å hevde, uten å forløpe seg mot sannheten, at det var rettest å ta makten, for våre fiender ville i ethvert tilfelle beskylde oss for oppstand og gjøre hensynsløst opp med oss som med opprørere. Men det gikk ikke an å beslutte seg til å ta makten av denne grunn, for de objektive forutsetninger for oppstand ens seier var ikke til stede.
1) Vi manglet ennå støtten fra den klasse som er revolusjonens fortropp.
Vi hadde ennå ikke flertall blant arbeiderne og soldatene i hovedstedene. Nå har vi flertall i begge sovjetene. Det ble skapt utelukkende av historien i juli og august, av erfaringen fra det "hensynsløse opppgjøret" som var eslet bolsjevikene, erfaringen med bolsjevikene og Kornilovvaffæren.
2) Det forelå ikke noe landsomfattende revolusjonært oppsving på den tid. Det foreligger nå, etter Kornilov-affæren; situasjonen i provinsen og sovjetenes maktovertakelse på mange steder beviser det.
3) På den tid var det ingen vakling i alvorlig politisk målestokk blant våre fiender og blant det ubesluttsomme småborgerskapet. Nå er vaklingen kolossal. Vår hovedfiende, de allierte og verdensimperialismen (for verdensimperialismen er ledet av de "allierte"), har begynt å vakle mellom en krig til en seierrik avslutning og en separatfred rettet mot Russland. Våre småborgerlige demokrater, som klart har mistet flertallet i folket, har begynt å vakle voldsomt, og de har avslått en blokk, dvs. en koalisjon, med kadettene.
4) Derfor ville en oppstand 3.-4. juli vært en feil: vi kunne ikke ha beholdt makten, hverken fysisk eller politisk. Vi kunne ikke ha beholdt den fysisk trass i den kjensgjerning at Petrograd i visse øyeblikk var i våre hender, for på den tid ville våre arbeidere og soldater ikke ha kjempet og dødd for herredømmet over Petrograd. På den tid fantes hverken den "villskap" eller det brennende hat både til Kerenskiene og til Tsereteliene og Tsjernovene. Folket var ennå ikke blitt stålsatt av erfaringene fra forfølgelsen mot bolsjevikene som de sosialrevolusjonære og mensjevikene deltok i.
Vi kunne ikke ha beholdt makten politisk 3.-4. juli fordi hæren og provinsene, før Kornilov-affæren, kunne og ville ha marsjert mot Petrograd.
Nå er bildet et helt annet.
Nå har vi tilslutning fra flertallet av klassen, revolusjonens fortropp, folkets fortropp, som er i stand til å dra massene med seg.
Vi har tilslutning fra flertallet av folket, for Tsjernovs tilbaketreden, som på ingen måte er det eneste symptom, er det mest slående og tydelige symptom på at bøndene ikke kommer til å få jord fra de sosialrevoluusjonæres blokk (og heller ikke fra de sosialrevolusjonære selv). Og det er hovedårsaken til at revolusjonen har karakter av en folkerevolusjon.
Vi er i den fordelaktige stilling at vi er et parti som har sikkert kjennskap til den veien det må følge, mens imperialismen som helhet og den mensjevikiske og sosialrevolusjonære blokken som helhet vakler voldsomt.
Vår seier er sikker, for folket er fortvilelsen nær, og vi viser hele folket en trygg utvei, for i "Kornilov-dagene" demonstrerte vi for hele folket hva vår ledelse er verd, og deretter foreslo vi blokkpolitikerne et kompromiss som de avslo, enda deres vakling fortsetter uavbrutt.
Det ville være en stor feil å tro at vårt tilbud om et kompromiss ikke er avslått ennå og at "Den demokratiske konferansen" ennå kan godta det. Kompromisset ble foreslått av et parti overfor partier, det kunne ikke vært foreslått på noen annen måte. Det ble avslått av partier. Den demokratiske konferansen er en konferanse og ikke noe mer. En ting må en ikke glemme, nemlig at flertallet av det revolusjonære folk, de fattige og forbitrede bøndene, ikke er representert på den. Den er en konferanse av et mindretall av folket - denne soleklare sannhet må en ikke glemme. Det ville være den største feil, den verste parlamentariske kretinisme fra vår side om vi betraktet Den demokratiske konferansen som et parlament, for selv om den skulle proklamere seg som et parlament og revolusjonens suverene parlament, så avgjør den likevel ingenting. Den avgjørende makten ligger utenfor den, den ligger i arbeiderkvarterene i Petrograd og Moskva.
Alle de objektive betingelser for en framgangsrik oppstand er til stede. Vi har den ekstraordinære fordelen ved en situasjon hvor bare vår seier i oppstanden kan gjøre slutt på den mest pinefulle ting i verden, vaklingen, som har pint folket ut, en situasjon hvor bare vår seier i oppstanden kan ødelegge spillet med en separatfred rettet mot revolusjonen ved offentlig å foreslå en mer fullstendig, en mer rettferdig, en tidligere fred, en fred som vil gagne revolusjonen.
Endelig kan bare vårt parti redde Petrograd ved en seierrik oppstand, for hvis vårt fredsforslag blir avslått, hvis vi ikke engang får en våpenstillstand, da vil vi bli "fedrelandsforsvarere"", da vil vi stille oss i spissen for krigspartiene, vi vil bli "krigs"partiet par excellence, og vi skal føre krigen på virkelig revolusjonær måte. Vi vil ta alt brød og alle sko fra kapitalistene. Vi vil bare la dem få beholde skorpene, vi skal gi dem bastsko på føttene. Vi skal sende alt brød og alt skotøy til fronten.
Og da vil vi redde Petrograd.
Ressursene, både de materielle og de åndelige, for en virkelig revolusjonær krig i Russland, er ennå kolossale, for det er hundre mot en sjanse for at tyskerne vil gi oss iallfall en våpenstillstand. Og å få våpenstilllstand nå ville i seg selv bety å vinne hele verden.
***
Når vi har innsett den absolutte nødvendighet av en oppstand av arbeiderne i Petrograd og Moskva for å redde revolusjonen og redde Russland fra å bli oppdelt "separat" av imperialistene i begge koalisjoner, må vi først tilpasse vår politiske taktikk på Konferansen til forholdene som er preget av den framvoksende oppstand, og for det annet må vi vise at vår godkjennelse av Marx' tanke om at oppstanden må behandles som en kunst, ikke bare er en godkjennelse i ord.
På konferansen må vi øyeblikkelig danne en forent bolsjevikisk gruppe, uten å jage etter store tall og uten å være redd for å etterlate de vaklende i de vaklendes leir: de er mer nyttige der enn i de besluttsomme og hengivne kjemperes leir.
Vi må utarbeide en kort erklæring fra bolsjevikene, som på den skarpeste måte understreker at lange taler, "taler" i det hele tatt, ikke er på sin plass, at øyeblikkelig handling er nødvendig for å redde revolusjonen, at det er absolutt nødvendig å bryte fullstendig med borgerskapet, å fjerne hele den nåværende regjeringen, å bryte fullstendig med de engelsk-franske imperialistene som forbereder en "separat" oppdeling av Russland, og at hele makten øyeblikkelig må overføres til det revolusjonære demokrati med det revolusjonære proletariat i spissen.
Vår erklæring må bestå av den korteste og skarpeste formulering av denne slutningen i forbindelse med programforslagene: fred for folkene, jord for bøndene, konfiskasjon av de skandaløse profittene og slutt på kapitalistenes opprørende sabotasje mot produksjonen.
Jo kortere og skarpere erklæringen er, dess bedre. Bare to andre ytterst viktige punkter må påpekes klart i den: nemlig at folket er utpint av vaklingen, at det har fått nok av ubesluttsomheten hos de sosialrevolusjonære og mensjevikene, og at vi bryter med disse partiene for godt, fordi de har forrådt revolusjonen.
Og så en annen ting. Ved øyeblikkelig å foreslå fred uten anneksjoner, ved øyeblikkelig å bryte med de allierte imperialistene og med alle imperialister, vil vi enten straks oppnå en våpenstillstand, eller også vil hele det revolusjonære proletariat slutte opp om landets forsvar, og en virkelig rettferdig, en virkelig revolusjonær krig vil da bli ført av det revolusjonære demokrati under ledelse av det revolusjonære proletariat.
Når vi har lest opp denne erklæringen og appellert om å ta avgjørelser og ikke prate, om å handle og ikke skrive resolusjoner, må vi sende hele vår fraksjon ut til fabrikkene og kasernene. Deres plass er der, livets puls er der, kilden til redning for revolusjonen er der, og der er drivkraften for Den demokratiske konferansen.
I ildnende og lidenskapelige taler må vi der forklare vårt program og stille spørsmålet slik: enten vedtar Konferansen det i sin helhet, eller oppstand. Det fins ingen mellomvei. Ingen utsettelse er mulig. Revolusjonen går til grunne.
Ved å stille spørsmålet slik, ved å konsentrere hele vår fraksjon på fabrikkene og i kasernene, vil vi bli i stand til å bestemme det rette øyeblikket for å begynne oppstanden.
Og for å behandle oppstanden på marxistisk vis, dvs. som en kunst, må vi samtidig uten å spille et eneste minutt organisere et hovedkvarter for de opprørske avdelingene, fordele våre krefter, sende de pålitelige regimentene til de viktigste punkter, omringe Aleksandrinskiteateret, okkupere Peter-Paul-festningen, arrestere generalstaben og regjeringen og sende ut mot kadettene og Den ville divisjonen avdelinger som heller vil dø enn la fienden rykke fram mot byens sentrer, vi må mobilisere de væpnede arbeiderne og mane dem til å utkjempe den siste desperate kampen, besette telegrafen og telefonen straks, plassere vårt hovedkvarter ved den sentrale telefonstasjonen og forbinde den pr. telefon med alle fabrikkene, alle regimentene, alle de punkter hvor det pågår væpnet kamp, osv.
Alt dette er selvsagt ment som eksempel, bare for å illustrere den kjensgjerning at det på det nåværende tidspunkt er umulig å vedbli å være lojal mot marxismen, å vedbli å være lojal mot revolusjonen uten å behandle oppstanden som en kunst.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org